Velkommen til konsert i Sortland kirke lørdag 23.oktober kl 17.00.
Sang og sinke i sirlig samspill med lutt og cello. Musikk av italienske
mestere fra 1600-tallet.
Inngang: Kr 200 (ordinær pris), kr 100 (barn/studenter).
Sinke, eller cornetto som instrumentet heter på originalspråket Italiensk, hadde sin gullalder på slutten av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet, og ingen steder mer enn i Venezia, hvor den ledende spiller var Girolamo dalla Casa. I sin metode, “Il vero modo di diminuir”, forklarer dalla Casa at det fortreffelige med hans instrument ligger i dets mulighet til å imitere den menneskelige stemme:
“Av alle blåseinstrumenter, er cornetto det mest utsøkte, for det imiterer den menneskelige stemme bedre enn alle andre. Dette instrumentet kan spilles sterkt og svakt og i alle tonearter, akkurat som den menneskelige stemme”.
Utover 1600-tallet ble imidlertid sinken mindre populær. Det var et instrument som var fysisk tungt og vanskelig å spille, og det store pestutbruddet i 1630
gjorde også sitt til at de virtuose spillerne forsvant. Sinken overlevde dog lenger i de nordlige landene enn i de sørlige. Etter 1600 hadde italienske
musikere i Tyskland stor innflytelse, og det oppstod der en blomstringstid for sinkespill, som varte hele århundret. Ved inngangen av 1700 var likevel sinke ansett som gammeldags, selv om det fortsatt ble spilt, særlig av kirkemusikere og stadsmusikanter. Imidlertid nøt det ikke den status som virtuost, raffinert instrument som den hadde hatt tidligere.
Enda lenger nord, i Norge, opplevde sinken en enda senere blomstring; i 1744 publiserte Tysk-immigrert organist og Stadspfeiffer Johan Daniel Berlin, en avhandling om instrumentene, hvori han sier om sinken:
“Sinken....er generelt brukt i høy og prangende musikk, og akkompagnert av eller sammen med tromboner. Den brukes til den høyeste stemmen, når det ikke finnes en soprantrombone. Til og med når det finnes en soprantrombone er sinken fremdeles å foretrekke fordi den kan spille ornamenter. Man kan bare finne noen få utøvere som kan spille sinke bra. Grunnen er at det kreves mye styrke for å spille sinke på en tilfredsstillende måte, mange synes dette er veldig vanskelig”.
Tydeligvis fant Berlin noen utøvere som kunne mestre instrumentet meget tilfredsstillende, for “Sinfonia for sinke og strykeorkester” et manuskript i Trondheim, er ekstremt utrordrende for sinkespilleren, som må spille helt opp i toppen av instrumentets register og mestre vanskelige sprang i typisk rokokko-stil.
Zinke kunne fremdeles høres i Norge så sent som i 1782, slik Lorents Nicolaj Berg skriver i sin “Den frste Prbe for Begundere ude Instrumental-Kunsten”:
Dette instrumentet er ikke særlig godt kjent blant musikere. Kun sjelden får en avledning til å høre en zinkespiller. Selv har jeg bare hørt en som kunne spille dette instrumentet bra: en omreisende musiker, som lik meg selv, tjente som bymusiker i København. Det blir brukt i kirkemusikk, sammen med tromboner, or koraler etc.
Det er en storslagen type musikk, og zinken kan høres over et fullt orgel. På zinken spiller man melodien; den har stor likhet med en sterk penetrerende menneskelig stemme.